Kaosbilder

Jeg prøver å lese litt pensumbøker innimellom kopingen min, og i dag har jeg lest om barns tegneutvikling. Den består av (iallfall ifølge Vibeke Skov, som har skrevet denne boka) 4 stadier:

1. Kaos

2. Rytme

3. Symbol

4. Naturalistisk

Kaosstadiet er når små barn tegner sine første streker og kruseduller. Sånn helt fri tegning uten noen som helst tanke på at det skal bli noe eller ligne noe. Det er rett og slett bare sånn at handa og det du tegner med får leke helt fritt.

Rytmestadiet kommer når barna oppdager at det er fasinerende å gjenta enkelte bevegelser eller former. Om og om igjen. Som rytmer. Og heller ikke her er det snakk om at de tegner noe som skal bli noe. De gjør bevegelsene fordi de er artige og fasinerende, og kanskje til og med beroligende.

Så kommer stadiet hvor de begynner å få en formening om at ting har en form. Det er fortsatt svært enkle former, men det ligger nå en tanke bak det de tegner. Det skal bli noe, ligne noe.

Og til slutt kommer det stadiet hvor det ikke holder med enkle former lenger. Nå skal det tegnes nøyaktig slik ting ser ut. Og det er her de fleste av oss stopper å tegne. Rett og slett fordi vi ikke syns vi klarer å få det likt nok. Noen av oss fikk helt sikkert høre at vi ikke kunne tegne, at det vi laget ikke lignet... I stedenfor å hjelpe oss med å finne verktøy og metoder for å utvikle oss videre. Jeg kjenner meg iallfall igjen i dette. Jeg stoppet å tegne når jeg begynte på ungdomskolen, tror jeg.

I følge Vibeke Skov kan det være til god hjelp for oss å gå litt tilbake til de tidligere stadiene for å finne igjen leken og skapergleden. Og jeg tenkte med én gang at kaosstadiet må være 'piece of cake'. Å tegne meningsløse kruseduller på et ark er vel noe alle kan klare. Så jeg hang opp et blankt ark, fant frem fettfargenen mine og stilte meg klar som et egg foran stafeliet. Og der ble det bråstopp, gitt. For hvordan i all verden tegner man meningsløse kruseduller? Ja, hvordan tegner man uten å bruke hodet? Kontrollfreaken i meg fikk nesten panikk, tror jeg. For her må jeg nødvendigvis slippe litt opp på kontrollen. Ellers blir det ikke fri rabbel... Så jeg satte "Savage Rose" på full guffe sånn at rytmene haglet over meg, tok en fettfarge i feil hånd, lukket øynene og plasserte fettstiften midt på arket. Pustet dypt et par ganger og tenkte 'drit og dra - kluss i vei'! Og så lot jeg handa dure dit den ville, uten å åpne øynene. Og når jeg trodde jeg hadde fyllt opp arket helt, åpnet jeg øynene for å se. Og det første jeg legger merke til, er at jeg bare har brukt 1/4 av arket. Jeg som trodde jeg brukte store, frie bevegelser, har bare klusset litt sånn midt på arket... Så, jeg lukker øynene igjen og prøver helt bevisst å bruke STORE bevegelser.

Når klussingen min kjennes ferdig ut, stopper jeg tegningen. (Dessverre glemte jeg å ta bilde av hvordan klusset mitt så ut...) Arket er fullt av streker og buer i et salig virrvarr. Det ser faktisk ganske meningsløst ut! Så da er kanskje fase 1 fullført for denne gang?

Videre til rytmestadiet. Jeg ser godt på kaosstrekene og ser om det er noen av dem jeg har lyst til å bruke som 'rytme'. Enten det er sirkler, bølger, rette opp-og-ned-streker... Jeg plukker ut et par-tre steder på bildet som jeg forsterker ved å gjenta bevegelsene flere ganger. Og sånn ser bildet mitt ut nå.

Så har jeg lyst til å prøve meg på symbolfasen. Jeg studerer strekene og formene nøye for å se om det dukker opp noe som kan ligne på noe. Jeg prøver å ikke legge planer eller endre på strekene. Bare forsterke. Og det første jeg ser er noe som ligner et hode med en stor potetnese og en skikkelig sinna munn. Og jommen er det en arm der også, eller faktisk en skikkelig knytteneve. Og inni knytteneven er det et stort frø. Og på ryggen til denne figuren, som også har en kropp, lurer jeg på om jeg ser en ryggsekk, eller en søppelsekk, eller kanskje det er vinger?

Jeg velger farger spontant, og prøver fortsatt å ikke planlegge noe. Bare jobbe på impuls. Se hva som dukker opp. For jeg har nemlig stor tro på at underbevisstheten er superfornøyd med å få jobbe litt på denne måten.

Og vips så har kaoset mitt fått en slags form. Og sånn ser bildet mitt ut nå.
Jeg blir stående å se på bildet litt. Prøver å kjenne etter hva det gjør med meg. Om det vekker noen følelser i meg. Gir det noen mening? Kan jeg relatere det jeg har laget til noe jeg føler eller har opplevd i det siste? Vel, jeg har funnet flere interessante aspekter ved tegningen min, selv om jeg ennå ikke har skjønt alt ved den. Det er kanskje heller ikke verken meningen eller mulig, for alt jeg vet.

Poenget med denne måten å lage bilder på, er å legge hodet litt til side sånn at underbevisstheten kan få muligheten til å si oss noe. Fra tilsynelatende meningsløse kruseduller til et bilde med mening. Stilig, ikke sant?